Jeg pleide alltid å lure på hvorfor idrettsutøvere ville takke Gud når de oppnådde noe mirakuløst. Ærlig talt syntes jeg det var corny. Men når jeg ser tilbake på de siste årene av livet mitt, ville det være naivt å neglisjere sannsynligheten for åndelig eller guddommelig veiledning. Alle som tar en rute utenfor allfarvei vet dette. Ting skjer bare for perfekt. Og det ser alltid ut til å være en subtil stemme i hodet eller hånden på ryggen som bare vet. Den vet rett og galt, hvor den skal gå, og den gir deg en visshet om at alt kommer til å bli bra på en eller annen måte.