Sinofuturisme er halt fordi det i bunn og grunn ikke handler om individet. Du kan ikke fortelle en interessant historie om bygninger dekket av lysdioder. Alt er sivilisatorisk ære, ingen romantikk eller heltemot eller personlig tragedie.

Hvor mange ganger kan du bare sitte og si "Wow, sivilisasjonen som satte disse lysdiodene på disse bygningene må sikkert være en STOR SIVILISASJON" før du kjeder deg og går tilbake til å se K-dramaer og anime?