Det er 2 år siden jeg våknet fra koma. Det siterte innlegget ble skrevet av min nå ekskjæreste. Hvordan var de siste 2 årene og hvor er jeg nå? Det er klart at det er veldig smertefullt å ha 2 blodårer som spretter og blodet presser hjernen din. Gjenopprettingsprosessen var heller ikke morsom. I flere måneder hadde jeg panikkanfall, problemer med å gjespe (og det er en ganske irriterende ting), alvorlig angst, og jeg var generelt utslitt. For ikke å snakke om den mentale gymnastikken jeg måtte utføre mens jeg prøvde å signere en fredsavtale med det faktum at jeg, en svært produktiv og dyktig person, ikke var i stand til å jobbe ordentlig. Og hvis du er produktiv og liker å jobbe, kjenner du smerten ved å ikke kunne jobbe. Jeg har besøkt mange leger, gjennomgått mange behandlinger, tester av forskjellige slag og taklet all frykt som var mulig (en mulighet var utviklingen av en hjernesvulst som det var indikasjoner på (som gudskjelov bare var falske alarmer)). Jeg arvet epilepsi fra hjerneslaget og har status som en funksjonshemmet person nå. Heldigvis holder medisiner ting under kontroll. I løpet av 2 år, med hvordan jeg følte meg, klarte jeg å jobbe (i begynnelsen bare 1-2 timer/dag) og forsørge hele familien min (situasjonen var generelt rotete og uansett hvor rart det kunne høres ut, var jeg den eneste som klarte å tjene "seriøse" penger). For dette er jeg veldig glad. Det jeg ikke er veldig glad for er det faktum at for bare et par måneder siden har familieting tatt en U-sving, så jeg er alene igjen og ble tvunget til å flytte steder. Ikke lei meg for å hjelpe familien min og bruke pengene mine, men lei meg for at jeg forsømte meg selv. Samme som jeg var før jeg fikk hjerneslag, da jeg jobbet i 12-20 timer/dag og sov, ved altfor mange anledninger, mindre enn 4 timer/dag. Etter hjerneslaget kuttet jeg båndene til Fungi Alpha, et merke jeg har brukt utallige timer på, og bygget det fra bunnen av. Jeg har også mistet "innflytelsen" jeg hadde, mer på grunn av min manglende evne til å være like aktiv som før. Dette reflekterte også på den økonomiske statusen. Ta dette som et råd: uansett hvor mye du elsker jevnaldrende, ikke forsøm deg selv. Mange mennesker jeg trodde var venner har forlatt meg. Selv jenta jeg var sammen med i 7+ år gjorde det samme. Men jeg har fått tilbake troen på Gud, og har funnet ut hvem mine virkelige venner er. Jeg bar nag til noen mennesker, og nå synes jeg synd på det. Men gudskjelov er den lange perioden med depresjon, angst og smerte nå borte. Nesten helt på alle mulige fronter. Merkelig nok, mens jeg var i denne tilstanden, klarte jeg å betale ned bankgjelden min (som egentlig ikke var min, men det er en annen historie), reparere bilen min og, viktigst av alt, ende opp i et forhold med en jente jeg ble kjent med for 10 år siden. For første gang i løpet av mine 36 år (ja, visdommens tann biter meg) føler jeg meg faktisk lykkelig i et forhold (ikke at jeg hadde mange forhold skjønt). Det er en av tingene jeg alltid håpet på. Mine gutter, hvis du har en god kvinne, behandle henne som en dronning, for hun er en. Jeg husker at jeg skrev ved så mange anledninger at jeg kom tilbake på sporet, men det var bare altfor mange vanskelige situasjoner som har holdt meg nede. Denne gangen er annerledes. Det er sant at jeg er økonomisk rekt, og berører eksistensiell panikk med porten min på en ATL (hvis jeg i det hele tatt kan kalle det en portefølje, altså), mens alle nyter portefølje-ATH-er, men jeg har aldri følt meg så positiv og entusiastisk som jeg gjør nå. Det tok lang, lang tid å bli kvitt noen byrder, og jeg tror jeg har lært leksen min nå. Det er på tide å legge ned arbeidet, ellers går jeg snart tilbake til en "normal" jobb, hvis jeg kan ta en, altså. Jeg vil gjøre mitt beste for å nå målene mine, som jeg tror er relativt lave sammenlignet med hva de fleste i dette rommet drømmer om, og deretter gå over til andre ting. Men inntil da vil jeg gjøre mitt beste for å være meg før slaget (minus no-sleep-delen kombinert med kun arbeidsmodus) slik at jeg kan komme helt tilbake på sporet. Jeg vil bare si takk til alle for støtten gjennom disse 2 sprø årene, og når det er sagt, spesiell takk til mine ekte venner vil jeg ikke navngi fordi de foretrekker å bli borte. Ta vare på dere selv, og sov når dere er slitne. Livet er kort og det kan endre seg veldig raskt. Det er umulig å være klar i enhver situasjon, men det hjelper alltid å være litt forberedt. For lag; hvis du leter etter noen som kan skrive uten ChatGPT, forstår ting og kan knekke pappavitser mens du er på farten, skyv inn DM-ene mine når jeg trenger jobb. På materialfronten er jeg på en ATL. Men på den åndelige er jeg på en ATH. Og jeg kommer til å vinne denne runden. Gud velsigne dere alle. 🫶